The Weeknd Plakat: fra Kiss Land til Hurry Up Tomorrow

Oppgangen i Toronto (2013 til 2015)

Før arenaene og førsteplassene fantes en maskert stemme fra Torontos Parkdale. Abel Tesfaye bygde sin myte på mixtaper fra 2011, og gjorde det offisielt i 2013 med Kiss Land, debutalbumet hans for XO og Republic. Han kalte det en verden han hadde funnet opp i sitt eget hode, paranoiaen fra turnélivet omgjort til lyd, formet av en kjærlighet til skrekkregissører som John Carpenter og David Cronenberg. To år senere endret alt seg. Beauty Behind the Madness kom i 2015 med "Can't Feel My Face" og "The Hills", tok ham til toppen av Billboard 200 og vant Best Urban Contemporary Album under Grammy Awards i 2016, samtidig som albumet ble nominert til Årets album. På veggen leses de to coverne som et før og etter: debutens kalde, blå ensomhet mot gjennombruddets arrete, trassige portrett.

Popstjerne og hjertesorg (2016 til 2018)

Starboy gjorde momentumet om til full popdominans i 2016. Albumet ble innrammet av to Daft Punk-samarbeid, tittelsporet og "I Feel It Coming", og trioen gjenforentes for en fremføring under Grammy-showet i 2017, som skulle bli siste gang Daft Punk noensinne opptrådte på en scene. Singelen ble mangedobbelt platina, og det røde krossmotivet ble umiddelbart gjenkjennelig. Så kom bakrusen. My Dear Melancholy, en kort og herjet ep fra 2018, debuterte som nummer én på Billboard 200 og sendte "Call Out My Name" til fjerdeplass. Det nakne portrettet er ikke uten grunn en av de mest etterspurte platene i denne samlingen: det sier alt med nesten ingenting, og det markerer nøyaktig det øyeblikket musikken vendte innover, like før den største nyoppfinnelsen i karrieren hans.

After Hours-trilogien (2020 til 2025)

Dette er epoken som definerte et tiår. After Hours landet i mars 2020 med den største åpningsuken for noen artist det året, og singelen "Blinding Lights" endte opp med å tilbringe rekordartede 88 uker på Billboard Hot 100, den lengste perioden i listens historie. Den røde dressen, det bandasjerte ansiktet, den neonbelyste Vegas-uroen: dette var Abel som bygde en karakter og lot ham falle sammen. Dawn FM fulgte i 2022, et synthmettet konseptalbum fortalt av Jim Carrey, som fremstilte livet som en radiostasjon som guider lyttere gjennom skjærsilden, kronet av det sjokkerende bildet av en for tidlig aldret Abel på coveret. Historien ble avsluttet i 2025 med Hurry Up Tomorrow, trilogiens siste kapittel og det siste albumet under navnet The Weeknd, en meditasjon over livet etter døden og gjenfødelse. Sammen utgjør disse tre coverne en av de sterkeste sammenhengende rekkene i moderne musikk, en enkelt historie fortalt over tre coverhylser, og de henger vakkert som et sett. Innrammet side ved side tegner de en hel bue fra kaos til refleksjon til frigjøring.

Størrelser og innramming

Hver plakat her er trykt på tykt, museumskvalitets matt papir med dype, presise svarte toner, noe som betyr enormt mye for en artist hvis covere lever i skygge og neon. Velg A4 til et skrivebord eller en hylle, A3 som et fokuspunkt, A2 for et tydelig statement, eller A1 for et ekte samlingspunkt. Bestill uinnrammet så den passer i dine egne rammer, eller legg til en innrammet versjon i svart, hvitt eller naturlig tre for et galleriklart resultat rett ut av boksen.

Fotovegger

Fordi diskografien beveger seg gjennom så distinkte fargeverdener, henger The Weeknd eksepsjonelt godt som et rutenett. En ren rad med tre, After Hours, Dawn FM og Hurry Up Tomorrow, viser hele trilogien på et blunk. For en dristigere miks, kombiner det isblå fra Kiss Land med det blodrøde fra Starboy og det dype svarte fra My Dear Melancholy. Hold rammene identiske og avstanden tett og jevn, rundt 5 cm mellom verkene, og coverne gjør resten.