Foo Fighters Plakat: fra Foo Fighters til But Here We Are

Få band har gjort personlig katastrofe til en tre tiår lang karriere slik Foo Fighters har. Det som i 1994 startet som én sørgende mann alene i et studio i Seattle, vokste til et av verdens største rockeband, og hver plakat i denne kolleksjonen markerer et kapittel i den usannsynlige historien. Nedenfor finner du hele vårt utvalg av Foo Fighters-plateomslag, fra debuten i 1995 til det rå avskjedsalbumet fra 2023, trykt med arkivbestandig blekk for fans som vil ha musikken på veggen like mye som i ørene.

Fra Nirvanas aske

Da Kurt Cobain døde i april 1994, var Dave Grohl trommeslager i Nirvana og, ifølge ham selv, usikker på om han noensinne ville spille igjen. I stedet booket han seks dager på Robert Lang Studios utenfor Seattle i oktober 1994 og spilte inn et helt album nesten helt alene, der han sang hvert ord og spilte hvert instrument selv. Han ga kassettkopier til venner under navnet "Foo Fighters" for å skjule at det var et soloprosjekt. Da plateselskapene tok kontakt, satte Grohl sammen et ekte band: bassist Nate Mendel og trommeslager William Goldsmith fra Sunny Day Real Estate, samt gitarist Pat Smear, som hadde turnert med Nirvana. Foo Fighters kom ut i 1995 og gjorde om Grohl fra kompmusiker til frontfigur med egne sanger.

Lyden tar form

Oppfølgeren er der prosjektet virkelig ble et band. The Colour and the Shape, produsert av Gil Norton og utgitt i 1997, ga verden "Everlong," "My Hero" og "Monkey Wrench," og det er fortsatt deres mestselgende album i USA med over to millioner solgte eksemplarer. Albumet ble til i en urolig periode, blant annet med et trommeslagerbytte som til slutt brakte Taylor Hawkins inn i bandet, og belastningen merkes i sanger som er både sårbare og hymniske. Spesielt "Everlong" vokste til å bli bandets signatursang, det følelsesmessige høydepunktet i utallige liveopptredener og en av tiårets mest elskede rocklåter. To år senere mykgjorde There Is Nothing Left to Lose kantene og ga gruppen deres første Grammy, for beste rockalbum, et bevis på at det andre kapittelet holdt mål og at Grohl kunne skrive for det lange løp.

Stadionår og studioeksperimenter

Midt på 2000-tallet var Foo Fighters et headlinerband, og den friheten brukte de til å ta sjanser. In Your Honor fra 2005 var et dobbeltalbum som delte en hard rockskive fra en rolig akustisk skive, og liveutgivelsen Skin and Bones fra 2006 fanget den akustiske siden på scenen. Innimellom vant både One by One i 2002 og Echoes, Silence, Patience & Grace i 2007 Grammyen for beste rockalbum, en del av en rekord på fire seire i den kategorien. Så kom albumet mange fans holder høyest: Wasting Light, spilt inn utelukkende på analogt bånd i Grohls garasje i Encino i 2011 sammen med Butch Vig, produsenten bak Nirvanas Nevermind. Det ble bandets første førsteplass i USA og vant Grammyen for beste rockalbum. I 2014 gjorde de selve innspillingsprosessen til en historie med Sonic Highways, spilt inn i åtte studioer i åtte amerikanske byer til en tilhørende HBO-serie. Concrete and Gold fulgte i 2017 og ga dem en ny førsteplass i USA.

Tap, og å fortsette likevel

Bandets nyeste kapittel er også det tyngste. Medicine at Midnight, utgitt tidlig i 2021, lente seg mot en løsere, dansepreget groove og føltes som en festplate bygget for en retur til scenen. Den returen ble brått avbrutt: den 25. mars 2022 døde trommeslager Taylor Hawkins i Bogota, Colombia, 50 år gammel, og noen måneder senere mistet Grohl moren sin, Virginia. But Here We Are, utgitt i 2023, er lyden av et band som skriver seg rett gjennom den sorgen, med Grohl selv bak trommene i Hawkins' fravær. Albumet er vekselvis direkte, rasende og ømt, og det avslutter denne kolleksjonen med en tone av hardt vunnet overlevelse. For å ta sangene tilbake til scenen hentet bandet inn trommeslager Josh Freese, og deres retur til turnélivet ble en offentlig sorgprosess delt med fans over hele verden.

Med over et dusin Grammy-seire og en katalog som strekker seg fra garasjeopptak til arenahymner, har Foo Fighters aldri sluttet å høres ut som et band som spiller fordi de må. Disse plakatene samler plateomslagene som bar disse sangene ut i verden, slik at du kan velge æraen som betyr mest for deg og gi den en fast plass på veggen.