Weezer Plakat

Få band har gjort nerderock om til en veggkunst-estetikk like godt som Weezer. Siden bandet ble dannet i Los Angeles i 1992 rundt Rivers Cuomo, Patrick Wilson, Matt Sharp og Jason Cropper, har de bygget opp en rekke selvtitulerte plater og kultfavoritter der coverkunsten er umiddelbart gjenkjennelig tvers over et rom. Det er nettopp det som gjør Weezer-plakater så tilfredsstillende å henge opp: dristige ensfargede bakgrunner, uttrykksløse bandfoto og coverkonsepter fansen kjenner igjen på et blunk. Enten du kom inn via radiohitsene eller de bortgjemte perlene, finnes det et trykk her for eraen som formet deg. Platecovere som dette vinner på å blåses opp stort: det som ser ryddig ut på en cd-rygg blir et grafisk blikkfang i posterstørrelse, og bandets vane med å oppkalle platene etter seg selv gjør at coverne samtidig fungerer som en tidslinje tiår for tiår.

Historien starter med Blue Album, debuten fra 1994, produsert av Ric Ocasek i The Cars og spilt inn i Electric Lady Studios i New York. Den debuterte som nummer 16 på Billboard 200 og gikk trippel platina, drevet av 'Undone - The Sweater Song,' 'Buddy Holly' og 'Say It Ain't So.' Coveret til Blue Album, med de fire medlemmene på rekke mot en ren blå vegg, er et av de reneste designene fra nittitallets rock og tar seg svært godt ut i stort format. Heng det opp, og du nikker til Spike Jonzes video til 'Buddy Holly,' hyllesten til Happy Days som dominerte MTV Video Music Awards i 1995.

Så kom Pinkerton i 1996, den rå og bekjennende platen som Cuomo for det meste skrev mens han studerte ved Harvard. Oppkalt etter en karakter fra Puccinis opera Madama Butterfly ble den refset ved lansering og senere gjenreist som et mesterverk av mange av de samme kritikerne og fansene som en gang avviste den. Det japanskinspirerte coveret gjør en Pinkerton plakat til kjennerens valg, den som forteller besøkende at du var der da albumet gjennomgikk sin vanskelige andre akt. Det er trykket som starter samtaler med dem som har lest coverteksten to ganger.

2000-tallet brakte Weezer brølende tilbake på radioen. Green Album kom i 2001, igjen produsert av Ocasek, og debuterte som nummer 4 på Billboard 200 med 'Hash Pipe' og 'Island in the Sun.' Det limegrønne bandfotoet er den naturlige makkeren til det blå coveret, og de to ser fantastiske ut side om side. Maladroit fulgte i 2002, en mer rå, gitardrevet plate for fans som elsker bandet på sitt høyeste, og en Maladroit plakat gir en råere energi til en hylle full av blankere cover.

I 2005 leverte Make Believe 'Beverly Hills,' Weezers første førsteplass på Modern Rock-listen og en topp ti-hit på Billboard Hot 100. Red Album fra 2008 dyttet bandet inn i lekent territorium der alle byttet instrumenter, og førstesingelen 'Pork and Beans' lå elleve uker på topp av Modern Rock-listen med en video full av interne internettvitser. En Red Album plakat er en samtalestarter for alle som levde på nett på slutten av 2000-tallet, og den varme røde paletten forankrer en vegg slik det blå coveret åpner en. Sammen fanger Make Believe og Red Album årene da Weezer var umulige å unngå på rockradioen.

Gjenoppblomstringen på 2010-tallet ga samlere to av bandets mest elskede cover. Everything Will Be Alright in the End, utgitt i 2014, ble hyllet som Weezers best anmeldte album siden Pinkerton og førte bandet tilbake til gitarrøttene sine. Tittelen alene gjør Everything Will Be Alright in the End til en plakat med et budskap, perfekt over et skrivebord. To år senere landet White Album i 2016 som en solbleket hyllest til Beach Boys, full av Santa Monicas strandlys og nedtonet svart-hvitt-fotografi. White Album fullfører det fargekodede settet Weezer-fans elsker å stille opp på rekke: Blue, Green, Red og White. Sett de fire selvtitulerte coverne ved siden av en Pinkerton plakat, og du har tretti års band på én vegg, fra nittitallets klossete hjertesorg til comebackets solfylte refrenger.

Hver Weezer-plakat her trykkes på papir i museumskvalitet og finnes i A4, A3, A2 og A1, slik at du kan gå fra et lite aksenttrykk til et fullt statement-stykke, innrammet eller uinnrammet etter behov. Et tips til galleriveggen: len deg på bandets fargekoding. Heng de selvtitulerte coverne opp i rekkefølge, Blue Album, Green Album, Red Album og White Album, i matchende rammer for et rent rutenett, og bryt så rytmen med en Pinkerton plakat til side som ankeret for den bortgjemte perlen. Resultatet leses som en tidslinje over et av alt-rockens mest jevnt konsekvente band.

Uansett hvordan du bygger den, er en Weezer-vegg en lavmælt flex: umiddelbart gjenkjennelig for alle som kjenner sangene, og stillferdig grafisk for alle andre. Velg eraen som betyr mest for deg, eller samle hele rekken, og gi de berømte coverne den skalaen de fortjener.