blink-182 Plakat

Få band har klart å gjøre forstadskjedsomhet til en global lyd slik blink-182 gjorde. Det som begynte i en garasje i Poway i 1992, en nordlig forstad til San Diego, vokste til å bli et av de mest gjenkjennelige navnene i moderne rock, en trio hvis vitser var like høylytte som refrengene, og hvis refreng overlevde vitsene. Denne kolleksjonen samler plakater i gallerikvalitet som følger hele reisen, fra en kassettdemo solgt hjemmefra et soverom til en comeback-plate som gikk rett inn som nummer én på Billboard 200. Hvert trykk kommer rett fra en æra fans kjenner igjen på én eneste gitarlyd, så enten du vokste opp med skatevideoer eller oppdaget bandet flere tiår senere, forteller veggen du bygger her den virkelige historien.

Fra en garasje i Poway til Cheshire Cat

blink-182 startet med Tom DeLonge på gitar og vokal, Mark Hoppus på bass og vokal, og Scott Raynor bak trommene. Hoppus og DeLonge ble introdusert av Hoppus' søster Anne og fant sammen over punkrock, med Descendents og Screeching Weasel som tidlige inspirasjonskilder. Deres første utgivelse, demoen Buddha fra 1994, ble spilt inn under navnet "Blink" og ble bandets første innspilling som noensinne ble solgt og distribuert. Et irsk band med samme navn protesterte, så et tallsuffiks ble hengt på, og "blink-182" satte seg fast. Debutalbumet Cheshire Cat fulgte i februar 1995 på San Diego-selskapet Cargo Music og fanget bandet på sitt råeste: powerchord-riff, raske tempo, melodiøse hooks og respektløs humor. To år senere kom Dude Ranch i juni 1997 med gjennombruddssingelen "Dammit," sangen som for aller første gang tok bandet fra lokale klubber ut i landsdekkende radio.

Sykepleieren, nakenløpet & mainstreamen

Alt endret seg i 1998. Travis Barker erstattet Raynor på trommer midtveis i en USA-turné, og hans presisjon og kraft omformet bandets lyd over natten. Resultatet ble Enema of the State fra 1999, albumet som gjorde pop-punk til mainstream. Coveret, fotografert med pornoskuespiller Janine Lindemulder i en sykepleieruniform, ble umiddelbart ikonisk; det amerikanske Røde Kors tvang bandet til å fjerne det røde korset fra luen for å unngå brudd på Genève-konvensjonen. Drevet av "What's My Age Again?", "All the Small Things" og "Adam's Song" gjorde platen blink-182 til et kjent navn. Videoen til "What's My Age Again?", der de tre medlemmene løp nakne gjennom Los Angeles, befestet et offentlig image bygget på nettopp dette nakenløpet og munter blotterhumor. Bak vitsene lå det ekte håndverk, og platene som kom etterpå skulle bevise det.

Eksperimenter, brudd & overlevelse

Innen 2003 ønsket blink-182 å vokse opp offentlig. Deres femte studioalbum, blink-182, ofte kalt det navnløse eller selvtitulerte albumet, byttet noe av farten mot stemning, spilt inn i et leid herskapshus i San Diego som bandet gjorde om til et "musikalsk laboratorium." Det inneholdt "I Miss You" og "All of This," et gotisk samarbeid medskrevet og sunget av Robert Smith fra The Cure. Så kom de tunge årene. I februar 2005 kunngjorde bandet en pause på ubestemt tid etter uenigheter om turnering; Hoppus og Barker dannet +44 mens DeLonge startet Angels & Airwaves. Den 19. september 2008 overlevde Barker en flystyrt som kostet fire av de seks ombordværende livet, med brannskader over mer enn 65 prosent av kroppen og over 25 operasjoner. Under Grammy Awards i 2009, mens Barker fortsatt var under restitusjon, kunngjorde blink-182 at de var sammen igjen.

California, Nine & One More Time

DeLonge forlot bandet igjen i 2015, og bandet hentet inn Matt Skiba fra Alkaline Trio. 2016-albumet California lønnet seg for satsingen ved å debutere som nummer én på Billboard 200, bandets første amerikanske førsteplass på 15 år og deres aller første nummer én i Storbritannia, ledet av singelen "Bored to Death." Skiba ble værende for 2019-albumet Nine, en mørkere, mer dyster utgivelse via Columbia Records. Den mest bevegende vendingen skjedde utenfor scenen. I 2021 avslørte Hoppus en diagnose med stadium IV diffust storcellet B-cellelymfom; han fullførte cellegiftbehandling og delte sitt "helt friskmeldt" i september 2022, en prøvelse som bidro til å lege vennskapet med DeLonge, som ble med igjen samme år. Det gjenforente originaltrioet leverte One More Time... i 2023, som debuterte som nummer én på Billboard 200, deres tredje album på førsteplass, mens tittelsporet regjerte på Alternative Airplay i rekordlike 20 uker. Hver plakat her er trykt i gallerikvalitet, klar for innramming, og laget for å henge side om side med platene som var lydsporet til en generasjons skateramper, veiturer og sene kvelder med fellessang.