Få tunge band balanserer brutalitet og skjønnhet like elegant som Deftones. Bandet ble dannet i Sacramento, California, i 1988 av videregående-vennene Chino Moreno, Stephen Carpenter og Abe Cunningham. De vokste opp i nu-metal-æraen, men strakte seg alltid forbi den, og vevde shoegaze-tåke, drømmepop-melodi og hiphop-rytme inn i knusende, lavstemte gitarer. Resultatet er en lyd som kan gå fra hvisking til skrik i løpet av én takt. Denne kolleksjonen følger den tretti år lange buen gjennom selve coverkunsten, med hvert Deftones-studioalbumcover som veggkunst i gallerikvalitet du kan ramme inn, henge opp og leve med i årevis. Hvert trykk er trofast gjengitt, slik at detaljene som gjorde disse coverne ikoniske, bevares i full skala.
Sacramento-årene
Historien begynner med Adrenaline, utgitt 3. oktober 1995 via Maverick Records og produsert av Terry Date, studiohånden som skulle forme bandets lyd i deres viktigste år. Det er en rå, anspent debut full av lavstemt spenning, tribal trommespill og Morenos strupesprengende vokal, med et skjult spor kalt "Fist" produsert av Ross Robinson. To år senere kom Around the Fur 28. oktober 1997, og albumet dyttet gruppen mot mainstream takket være "My Own Summer (Shove It)" og det lengselsfulle "Be Quiet and Drive (Far Away)". Låtskrivingen var skarpere, dynamikken bredere, og det stille-høylytte samspillet som senere skulle definere bandet, var nå tydelig til stede. Sammen viser disse to platene et band som allerede var rastløst innenfor sjangeren de ble puttet i.
Gjennombruddet med White Pony
Alt endret seg med White Pony. Utgitt 20. juni 2000, igjen med Terry Date og nå med Frank Delgados platespillere og keyboard som fullverdig medlem, debuterte albumet på nummer 3 på Billboard 200 med rundt 178 000 solgte eksemplarer den første uken. Det regnes bredt som bandets mesterverk og smeltet sammen metaltyngde med shoegaze-stemning og art rock-ambisjoner, og bød på en gjestevokal fra Maynard James Keenan i Tool på "Passenger". Singelen "Elite" vant i 2001 en Grammy for beste metalprestasjon under den 43. Grammy-utdelingen, fortsatt bandets eneste Grammy-seier. Tre år senere fulgte det selvtitulerte Deftones 20. mai 2003, som debuterte på nummer 2 og lente seg enda mer mot trip-hop og shoegaze-teksturer på singler som "Minerva" og "Hexagram". Det befestet en rekke gull- og platinaplater og bekreftet at bandets appetitt på atmosfære bare vokste.
Tap, gjenfødsel og Sergio Vega
Saturday Night Wrist, utgitt 31. oktober 2006 og produsert av Bob Ezrin sammen med tidligere Far-gitarist Shaun Lopez, oppstod fra økter så anspente at de nesten sprengte bandet. Tøffere tider fulgte. I november 2008 ble bassist Chi Cheng alvorlig skadet i en bilulykke og falt i koma, og han døde 13. april 2013, 42 år gammel. I stedet for å legge ned bandet la Deftones et uferdig album kalt Eros på hylla, samlet seg igjen med tidligere Quicksand-bassist Sergio Vega og kanaliserte sorgen sin inn i Diamond Eyes i 2010. Produsert av Nick Raskulinecz ble det slankere, lysere og merkelig håpefullt. Raskulinecz kom tilbake for Koi No Yokan i 2012, en tålmodig og vidstrakt plate hvis tittel løst antyder følelsen av at man uunngåelig vil bli forelsket, og mange fans rangerer den like ved siden av White Pony.
Den sene periodens renessanse
Gore kom i 2016, samprodusert av Matt Hyde og debuterte på nummer 2 på Billboard 200, en splittende, men eventyrlysten samling som løftet frem Carpenters lagdelte gitarteksturer og Morenos mer drømmende instinkter. Så kom Ohms i 2020, utgitt via Reprise Records som en gjenforening med Terry Date og det siste albumet med Sergio Vega, med et cover designet av mangeårig samarbeidspartner Frank Maddocks fra tusenvis av små prikker. Ohms avsluttet et kapittel og gjenåpnet debatten om hvor bandet skulle bevege seg videre, men beviste at deres sans for spenning og utløsning fortsatt var skarp etter tjuefem år. Gjennom hver æra har bandets visuelle identitet vært like bevisst som musikken, fra nakne portretter til abstrakte fargefelt, og det er nettopp derfor disse coverne fortjener å bli trykt store og rammet inn.
Hengt sammen leses de ni coverne som en dagbok om gjenoppfinnelse, fra debutens tribale dunking til Ohms' glitrende tetthet. Hengt hver for seg gir hvert enkelt et rom et anker. Enten du trekkes mot Sacramento-årenes tidlige raseri eller den sene periodens brede storslagenhet, lar denne kolleksjonen deg bygge en tidslinje over et av alternativ metals mest særpregede og innflytelsesrike band, én plakat om gangen.
