The Cure Plakat: fra Disintegration til Songs of a Lost World

The Cure ble dannet i Crawley, West Sussex, og spilte sin første konsert under det navnet på puben The Rocket 9. juli 1978. Robert Smith har vært den eneste konstanten gjennom hver bandsammensetning siden den gang, med sin mørke eyeliner, røde leppestift og en krone av kullsort hår intakt. Denne samlingen er ærlig om sitt omfang: den samler bandets senere katalog, fra mesterverket i 1989 og fremover, i stedet for de tidlige postpunk-platene. Kom du hit på jakt etter Pornography eller Three Imaginary Boys, er de ikke med ennå. Det som er her, er rekken av album der The Cure vokste seg inn i stadioner, inn i sorg, og inn i sin merkelige andre akt.

Det modne mesterverket (1989 til 1992)

Disintegration er der denne samlingen begynner, og der mange fans sier bandet nådde sitt høydepunkt. Spilt inn på Hookend fra sent 1988 til tidlig 1989, mens Smith nærmet seg 30 og vek tilbake fra gruppens popberømmelse, er det et sakte, veldig, forelsket sørgmodig album bygget rundt Lovesong, som Smith skrev som bryllupsgave til sin kone Mary, og som klatret til nummer 2 på Billboard Hot 100. Tre år senere svarte Wish på dysterheten med den umulige lysstyrken i Friday I'm in Love, fortsatt bandets siste amerikanske Topp 40-hit. Begge omslagene lønner seg å se i stort format.

Ørkenårene (1996 til 2000)

Wild Mood Swings er den splittende platen, et rastløst, sjangerhoppende album fra 1996 som svingte fra mariachihorn til melankoli, og som solgte mindre enn noe annet Cure-album på over et tiår. Fans som elsker den, elsker den intenst. Bloodflowers fulgte i 2000 og lukket sirkelen: Smith beskrev det som siste kapittel i en trilogi sammen med Pornography og Disintegration, og det ga bandet deres første Grammy-nominasjon. På en vegg skaper disse to en slående kontrast, den ene lys og spredt, den andre dyp og høstpreget.

Den tunge vendingen og den lange stillheten (2004 til 2008)

The Cure, det selvtitulerte albumet fra 2004, er unntaket, samprodusert av Ross Robinson, kjent for sitt arbeid med Korn og Slipknot, som dyttet bandet mot noe råere og tyngre enn noe tidligere. 4:13 Dream kom i 2008, med sine fire singler utgitt den 13. i påfølgende måneder, og deretter ble bandet stille. Det skulle bli deres siste album med nytt materiale på 16 år.

Comebacket (2024)

Songs of a Lost World brøt den stillheten i november 2024, bandets første nye musikk på 16 år og en meditasjon over tap, skrevet etter at Smith mistet sin mor, far og eldre bror. Åpningssporet Alone varer tre minutter og tjueén sekunder før et eneste ord blir sunget. Kritikere kalte det comebacket ingen forventet, men alle ønsket. Som plakat er den stille, vidstrakt, og umiskjennelig The Cure.

Størrelser, innramming og papir

Hver plakat i denne samlingen trykkes på tungt papir i museumskvalitet med en matt finish som holder på The Cures dype svarte toner og mettede omslagskunst uten refleks. Velg mellom A4 til en hylle eller et skrivebord, opp til A1 for en ordentlig blikkfangervegg, med A3 og A2 komfortabelt imellom. Hver størrelse fås med ramme, i en slank gallerimoulding klar til å henge opp, eller uten ramme hvis du har egne rammer eller ønsker float-montering. Fargene trykkes for å matche det originale omslagskunsten så nært som moderne blekk tillater.

Å sette sammen en gallerivegg

Disse omslagene er laget for å henge sammen. En rad med tre, Disintegration, Wish og Songs of a Lost World, tegner hele bandets bue i ett blikk, fra tåken i 1989 til comebacket i 2024. Bland innrammede A2-ankere med mindre A3-satellitter for dybde, hold en konsekvent rammefarge slik at øyet leser gruppen som ett verk, og la de mørkere omslagene få litt luft rundt seg. Start med to eller tre du elsker, og legg til flere over tid. Kombiner The Cure med beslektede sjeler fra epoken for et komplett postpunk-hjørne.