The Smiths Plakat

Få band gjorde plateomslaget til et manifest slik The Smiths gjorde. Mellom 1982 og 1987 bygde kvartetten fra Manchester, med Morrissey, Johnny Marr, Andy Rourke og Mike Joyce, opp en katalog som høres umiskjennelig ut og ser enda mer umiskjennelig ut. Morrissey satte nesten aldri bandet på et omslag. I stedet hentet han fram en enkelt, gripende skikkelse fra film, teater eller glemt fotografi, tonet den, og lot dette ansiktet bære stemningen i sangene. Det er nettopp derfor disse plakatene fungerer på en vegg: hver og en er et stykke populærkulturhistorie før du i det hele tatt har hørt musikken.

Start med platen som satte alt i gang. The Smiths, utgitt på Rough Trade i februar 1984, beskjærer et bilde av den amerikanske skuespilleren Joe Dallesandro hentet fra Andy Warhols film Flesh fra 1968. Malen lå fast med én gang: ikke noe bandfoto, bare et ikon og en følelse. Et år senere kom Meat Is Murder, gruppens andre album og det eneste studioalbumet som nådde førsteplassen på den britiske albumlisten. Omslaget bearbeider et pressefoto fra 1967 av en amerikansk marinesoldat i Vietnam, der teksten på hjelmen er endret til å lyde som albumtittelen. Det er en plakat med et poeng, og det var nettopp meningen.

Så kommer kronjuvelen. The Queen Is Dead fra 1986 løfter fram et grønntonet bilde av den franske skuespilleren Alain Delon, liggende stille i filmen L'Insoumis fra 1964. I 2013 kåret NME den til tidenes beste album, og omslaget er trolig det mest gjenkjennelige i hele bandets karriere. Historien ble avsluttet med Strangeways, Here We Come, det fjerde og siste studioalbumet, utgitt i september 1987 like etter at gruppen hadde gått i oppløsning. Hovedpersonen på omslaget er Richard Davalos, som spilte overfor James Dean i East of Eden, og alle fire medlemmene har kalt det sitt beste album. Det inneholdt også bandets siste singel, det gripende Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me, som både Morrissey og Marr har kalt sin favoritt-Smiths-sang.

Samlealbumene er minst like samleverdige. Hatful of Hollow, satt sammen av BBC Radio 1-opptak og singler sent i 1984, har et slående portrett hvor tatoveringen viser til kunstneren Jean Cocteau. The World Won't Listen fra 1987 bruker et foto av Jurgen Vollmer med unge kvinner på et tivoli, et bilde Morrissey følte speilet bandet selv. Det amerikanske dobbeltalbumet Louder Than Bombs, utgitt samme år som erstatning for de to britiske samlealbumene, hyller dramatikeren Shelagh Delaney fra Salford, hvis arbeid Morrissey beundret. Og for scenen finnes Rank, bandets eneste offisielle liveplate, spilt inn i London i 1986 med skuespilleren Alexandra Bastedo på et omslag Morrissey designet selv.

Hengt opp sammen danner disse omslagene ett visuelt språk: filmstillbilder fra 1960-tallet, svarthvit glamour og et opprørsk blikk, alt filtrert gjennom Morrisseys blikk. Denne sammenhengen er det som gjør en Smiths-vegg så tilfredsstillende. Du kan bygge en kronologisk rekke fra det selvtitulerte debutalbumet via Meat Is Murder og The Queen Is Dead til Strangeways, Here We Come, eller blande studioalbumene med et samlealbum som Louder Than Bombs for et fyldigere portrett av et band som brant intenst og kort.

Hver plakat trykkes på kraftig matt papir i fire størrelser: A4, A3, A2 og A1. Dette spennet lar deg skalere et enkelt blikkfang opp til A1, eller holde en tettere samling i A3 og A4. Velg trykket uten ramme, eller legg til en svart ramme eller en forkrommet hvit ramme som passer rommet ditt; de svarthvite og tonede omslagene kommer spesielt godt fram bak glass, der den dype kontrasten virkelig trer fram.

For en gallerivegg holder en enkel regel helheten samlet og gjennomtenkt. Heng tre plakater i samme størrelse på rad med jevn avstand på noen centimeter, hold det største trykket i øyehøyde, og la de ulike ansiktene på omslagene vende mot hverandre i oppstillingen, slik at hele gruppen føles som ett verk. Et rutenett med fire studioomslag fungerer også fint over en sofa eller platespiller, og gjør diskografien til en tidslinje du kan lese med ett blikk.

Samlere starter ofte med én favoritt og bygger opp samlingen over tid, og takket være det felles visuelle språket i omslagene føles nye tilskudd alltid hjemme ved siden av de gamle. Fordi Morrissey hentet nesten alle bildene fra film, teater og gammel fotografi, er hver plakat også et lite vindu inn til kunstnerne og epokene han elsket, fra Warhols New York til Salfords hverdagsrealistiske drama. Denne lagvise bakgrunnshistorien er en del av sjarmen: omslagene belønner et nytt blikk lenge etter at nyhetens interesse for et nytt trykk har lagt seg.

Enten du kom for sangene til Morrissey og Marr eller for omslagene som rammet dem inn, gjør disse trykkene en favorittperiode om til en vegg du stadig vender tilbake til. Bandet var kortvarig, og innspillingene føles fortsatt presserende tiår etter, men bildene har aldri blitt utdaterte. Velg omslaget som betyr mest for deg, og gi det plassen det fortjener.