AC/DC Plakat: fra Dirty Deeds Done Dirt Cheap til Power Up

Få band har gjort en dyd av konsistens slik AC/DC har. Siden bandet ble dannet i Sydney, Australia i 1973, har de bygget en av rockens mest gjenkjennelige lyder: en stram, høyspent bluesrock drevet av to gitarer, en metronomisk rytmeseksjon og en vokalist som høres ut som om han gurgler grus til frokost. Vår AC/DC-plakatkolleksjon følger den historien album for album, fra den rå pubrocken på midten av 1970-tallet til de arenafyllende hymnene som fortsatt rister idrettsarenaer verden over. Under følger en rask rundtur i katalogen, slik at du kan finne akkurat det omslaget eller logoen du vil ha på veggen, og lære litt om historien bak.

Brødrene Young og en start i Sydney

AC/DC ble bygget rundt to brødre, sologitarist Angus Young og rytmegitarist Malcolm Young, som begge var født i Glasgow, Skottland, før familien emigrerte til Australia. Bandet spilte sin livedebut på den siste dagen av 1973 på Chequers, en nedslitt kabaretklubb i Sydney. Navnet selv kom fra bokstavene 'AC/DC' som brødrenes eldre søster Margaret la merke til på baksiden av symaskinen sin. Margaret ga også bandet dets mest varige visuelle grep: hun foreslo at Angus skulle ha på seg sin gamle skoleuniform fra Ashfield Boys' High School på scenen, en nikk til hans gutteaktige utseende og vanen med å øve gitar i timevis iført skoleblazeren. Skolegutt-drakten dukket først opp i april 1974 og forsvant aldri.

De tidlige platene fanger et band som sliper angrepet sitt. Dirty Deeds Done Dirt Cheap, Let There Be Rock og Powerage skildrer Bon Scott-årene, da den skotskfødte vokalistens skeive vidd og gatesmarte stil ga riffene sin personlighet. Dette er albumene som forvandlet en sulten australsk klubbakt til en turnerende kraft gjennom Europa og, sakte men sikkert, USA. Det som skilte dem ut var disiplin: mens andre band jaget trender, holdt AC/DC tempoet stødig, refrengene enkle og volumet enormt, i tillit til at et godt riff aldri går av moten. Malcolm holdt rytmen som et anker mens Angus soloerte og 'duckwalket' over scenen, en arbeidsdeling som definerte gruppen i femti år.

Highway to Hell og tapet av Bon Scott

Highway to Hell, utgitt 27. juli 1979, var platen som slo AC/DC igjennom internasjonalt. Den skjerpet bandets lyd til noe radioen ikke lenger kunne ignorere, og i løpet av få dager etter utgivelsen spilte gruppen for første gang på Madison Square Garden i New York, som forband til Ted Nugent. Det skulle ha vært starten på en lang klatring. I stedet ble Bon Scott funnet død i London 19. februar 1980, etter en natt med kraftig drikking. Han var 33 år gammel. Et øyeblikk virket det som om bandet kunne ta slutt med ham, og sorgen som fulgte kunne lett ha lukket boken om AC/DC for godt.

Back in Black og global dominans

I stedet for å legge ned, fortsatte brødrene Young. I april 1980 hyret de den engelske vokalisten Brian Johnson, og samme sommer ga de ut Back in Black, et album som åpner med den ringende klokken i 'Hells Bells' og aldri gir slipp. Det ble det bestselgende rock-studioalbumet noensinne, med et anslått verdenssalg på rundt 50 millioner eksemplarer, og i USA ble det sertifisert for 27 millioner solgte enheter i 2024, noe som gjør det til det tredje høyest sertifiserte albumet i amerikansk historie. Det helsvarte omslaget, tenkt som en hyllest til Scott, er et av musikkens mest umiddelbart gjenkjennelige omslag, og det er nettopp derfor det står i sentrum av denne kolleksjonen sammen med Flick of the Switch, Fly on the Wall og soundtrackplaten Who Made Who.

En ny vind og et verdig farvel

1980-tallet besto ikke bare av triumfer, men AC/DC kom sterkt tilbake med The Razors Edge i 1990. Båret av singelen 'Thunderstruck' nådde det en andreplass på amerikanske Billboard 200 og minnet alle om hvorfor formelen fungerte. Bandet holdt maskineriet i gang gjennom Ballbreaker, Stiff Upper Lip og det enorme Black Ice. Bak kulissene kjempet Malcolm Young stille mot demens; han trakk seg fra bandet i 2014 og døde 18. november 2017, 64 år gammel, hvorpå nevøen Stevie Young overtok rytmegitaren. Gjenforeningen som resulterte i Power Up i 2020 oppsto, passende nok, ved Malcolms begravelse, og platen står som en hyllest til ham. Gjennom fem tiår og et dusin studioalbum forble oppdraget det samme, og det er nettopp derfor kunsten samlet her føles så umiskjennelig.