Få band har gjort platecoverne sine til kulturelle ikoner slik Metallica gjorde. Fra et toalett og en dolk til et felt av hvite kors under en blodrød himmel, coverne deres er like gjenkjennelige som riffene som gjorde dem berømte. Denne kolleksjonen følger katalogen i rekkefølge, museumskvalitetstrykk av nøyaktig det kunstverket som var lydsporet til fire tiår med det største bandet innen metal. Velg det ene albumet som betyr noe for deg, eller heng opp hele rekken og se et band utvikle seg over veggen din.
Thrash-årene (1983 til 1988)
Det startet høyt og raskt. Kill 'Em All kom i 1983, opprinnelig tenkt å hete Metal Up Your Ass før plateselskapet overtalte bandet til å endre det, og bidro til å tenne lunta for amerikansk thrash. Et år senere kom Ride the Lightning, med tittel hentet fra en setning i Stephen Kings roman The Stand om henrettelse i den elektriske stolen, og låtskrivingen fikk ordentlig bitt, raskere, tyngre og langt mer eventyrlysten. Så kom mesterverket: Master of Puppets i 1986, en kirkegård av kors i tråder under en rød himmel, malt av Don Brautigam etter en skisse av James Hetfield og fortsatt rangert blant de beste metal-coverne noensinne. ...And Justice for All avsluttet rekken i 1988 med en bundet Lady Justice som bøyer seg under vekten av dollarsedler, den første platen skrevet og spilt inn etter at bassist Cliff Burton omkom i en turnébussulykke i Sverige. Fire cover, fire hjørnesteiner i sjangeren.
Det svarte albumet og nyoppfinnelsen (1991 til 1997)
Alt endret seg i 1991. Metallica, platen alle kaller det svarte albumet, strippet sangene ned til beinet med produsent Bob Rock og ble den best selgende platen i SoundScan-æraen, med den sammenrullede Gadsden-slangen såvidt synlig mot et felt av svart. Produsent Bob Rock dyttet bandet mot kortere, strammere låter, og Enter Sandman gjorde nesten over natten bandet til en stadionakt. Så gjorde de det uventede. Load i 1996 og Reload i 1997 pakket inn en løsere, mer bluesaktig Metallica i Andres Serranos abstrakte fotografi, klippet håret og delte fanskaren rett i to.
Rå nerve og retur (2003 til 2008)
St. Anger fra 2003 er lyden av et band som nesten faller fra hverandre, ingen gitarsoloer, en skarptrommeklang fans fortsatt diskuterer i dag. Fem år senere brakte Death Magnetic thrashen brølende tilbake og ble et stridstema i loudness-krigen, med et kiste-og-kors-cover som en bevisst nikk til der bandet startet.
Moderne Metallica (2016 til 2023)
Katalogen avsluttes sterkt. Hardwired... to Self-Destruct kom i 2016 som et dobbeltalbum, tolv spor med stram, rasende metal. 72 Seasons fulgte i 2023, med en tittel som viser til antall årstider en person opplever i sine første atten leveår. I tillegg til studioalbumene rommer kolleksjonen også turné- og kunstplakater for samleren som vil ha noe utenom det vanlige.
Størrelser og innramming. Hver plakat trykkes på papir i museumskvalitet, i et fullt utvalg av formater, fra A4 for et skrivebord eller en tett klynge, gjennom A3 og A2, opp til A1 for et statement-verk som eier rommet. Bestill innrammet for et ferdig, klart-til-å-henge-opp resultat, eller uinnrammet hvis du vil matche din egen ramme. Jo tyngre albumet er, jo større pleier det å ønske å være: Master of Puppets og det svarte albumet belønner de større formatene.
Bygge en gallery wall. Metallicas cover er en gave når det gjelder gruppering. Heng de fire thrashplatene i et 2x2-rutenett for en svart-grå blokk som leses som ett verk. Eller gå kronologisk nedover en gang, fra Kill 'Em All til 72 Seasons, og la det visuelle skiftet fra kors til slange til kiste fortelle hele historien. Sett inn en turnéplakat for å bryte mønsteret. Hold rammene ensartede og avstanden stram, så holder veggen sammen uansett hvor mange tiår den spenner over.
